Desemberbrev, er blitt januarbrev

Jeg klarte aldri å gjøre ferdig dette innlegget i løpet av desember. Det var vanskelig å finne ordene og roen. Nå har vi et nytt år med nye muligheter og nye utfordringe. Kanskje noen tar utfordringen dette året?
Jeg vil takke alle som har fulgt med på ferden og de som har bidratt med gaver til forskjellige formål i vår landsby, for eksempel midler til rettshjelp, innkjøp av olivenstiklinger, opprusting av barnehager, forballer til ungene etc. 

Siri og jeg forlot landsbyen på Vestbredden en av de første dagene i desember. Da hadde vi bodd i Hebrondistriktet i tre måneder.Tiden fløy avsted og vi ble mange erfaringer rikere. Noen av disse kunne vi godt unvært. Vi har møtt mange flotte folk, alt fra butikkeierne på hjørnet, hardbarka bønder og barna i barnehagen. Vi har møtt lærevillige og interesserte ungdommer i våre engelsktimer, og tatt mang en kopp te med damene i første etasje og diverse handelsmenn som har noe de vil selge til en gunstig pris "for deg". Vi har plukket druer og oliven og kjørt med traktorer som forlengst ville vært pensjonert her hos oss. Vi har publisert mange saker om det som foregår; tilfeldige fengslinger, riving av hus, stenging av veier, konfiskering av palestineres eiendommer etc. Vi har vært vitner og kan fortelle og formidle videre det vi har sett. Det er den viktigste oppgaven vi har hatt. Den oppgaven fremhever palestinerne som viktigst med solidaritetsarbedet.

Fredag i landsbyen, soldatene klar ved vakttårnet 

Vel hjemme er det vanskelig å sette ord på mye av det jeg har opplevd. Det er vanskelig å finne passende ord. Orda er liksom oppbrukt på helt andre beskrivelser og fortellinger enn de Siri og jeg har å fortelle. Derfor blir det ikke sagt så mye. Det er vanskelig for venner, familie og kolleger å forestille seg det vi har å berette. Da jeg kom på jobben her om dagen hadde en kollega uttalt at innlegget jeg hadde skrevet i internavisen burde vært sensurert. Hvordan kan andre sensurere det jeg ser med egne øyne og selv er en del av? Jeg har referert hva jeg har sett, men for mange blir det for hard kost.

Det er ufattelig at uretten som skjer mot palestinerne får lov til å fortsette, men det gjør den faktisk. Det vi har fortalt er ingen overdrivelse, snarere tvert i mot. Det utrolige tålmodet palestinerne viser er for oss uforståelig. Å ha  levd under okkupasjon så lenge og fortsatt være i stand til å kjempe og til å glede seg over hverdagslige ting er en bragd. De som fortsatt tror at: "Et folk uten land kom til et land uten folk" bør lese seg opp på historie.
Kampen om Jerusalem foregår hele tiden. Som nevnt i forrige innlegg er Silwan er den ene av to bydeler som er særlig rammet. Hus blir jevnet med jorden eller konfiskert av israelere, de som hadde hjemmene sine der blir jagd bort. Det er aldri godt å vite når inntrengerne kommer, men det er lite sannsynlig at de kommer på dagtid med innsyn fra turister i flere titalls busser som får innføring i gjenskapingen av Davids by. Da velges nok helst en sen nattetime.En amerikansk lege som deltok på en av demonstrasjonene hos oss, hadde bodd i Øst-Jerusalem ganske lenge. Hun fortalte at hun og mannen ikke orket å bo der lenger på grunn av den stadige usikkerheten og trakasseringen fra israelerne. De kom til å reise tilbake til USA. Men palestinerrne har ingen plass å reise, de kan ikke engang ferdes fritt på det området som er definert som deres; der er det faste sjekkpunkt, flying sjekkpunkt, gjerder, bommer, veisperringer og murer overalt.

Nær Bethlehem, bak  muren en ny bosetting,

Det er svært behagelig å kunne vaske klærne sine i vaskemaskin med ubegrenset tilgang på varmt og kaldt vann, for ikke å snakke om å kunne ta en varm dusj når en vil. Her i Norge er det nok av vann, strøm, ved og hva man ellers måtte ønske seg, da blir smørhysteriet blir litt merkelig å forholde seg til.
Den psykiske belastningen folk i Palestina til enhver tid må tåle, er en påkjenning som ikke kan måles. En hvilken som helst natt kan soldatene foreta er nattraid og hente ut en eller flere i en familie. Alle i familien blir berørt, store som små, psykiske lidelser og sengevæting er velkjente problem i de fleste familier. De langsiktige psykiske og fysiske skadene av okkupasjonen er det ingen prognoser eller oversikt over. Siri og jeg tente lys i Gravkirken for palestinerne og for oss selv.
Jeg tenker ofte på Arnulf Øverlands ord fra hans velkjente dikt: Du må ikke sove: "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv".

Godt nytt år.



 Gravkirken i Jerusalem

Novemberbrev

Nå er vi snart ferdig med november. Her har vi vært uten forbindeldelse på husets pcer,  så det har  blitt litt dårlig oppfølging fra min side herfra, forhåpentligvis har noen fulgt med på Siri sin blogg.



I går kveld fikk vi greie på at tre gutter til ble arrestert i løpet av natten. Den ene kjenner vi godt. Han ble også arrestert for noen uker siden, uten at de hadde noe på han. Han komer fra en fattig familie. Israelerne prøver hele tiden å få ungdommene til å gå "over til dem". Det kan være en grunn til at han igjen er arrestert.
Dette skjer hele tiden. Vi publiserte en nesten identisk sak for to dager siden. Det er helt utrolig hvordan folk her tar slike hendelser! Sinnsroen en møter er nesten uforståelig. Men med decenier med okkupasjon har folk tydeligvis lært seg til å leve med den usikkerheten og redselen nattraidene fører med seg.

Nå skal Siri og jeg snart reise til de trygge omgivelsene hjemme. Det blir en stor overgang. Våre palestinske venner må fortsette å tåle de daglige ydmykelsene og trakkaseringen. I dag var det bebudet riving av hus i Silwan i Øst Jerusalem. Vi var i bydelen på fredag og snakket med noen av de som er berørt. Det var en sterk opplevelse. Siste nytt er at rivingen er utsatt.

"Sorgen og gleden vandrer tilhopes" sa alltid min mormor. Det får vi virkelig erfare her.

I går morges var vi på besøk på en av jenteskolene her i byen. Det var en veldig hyggelig opplevelse.
Vi fikk med oss flaggsermonien og morgensamlingen før vi ble vist rundt.
Senere på dagen var vi Nablus, der ble vi bedt inn på te i gamlebyen av en dame som ikke akkurat levde i overflod, men som syntes det var stas med besøk av utlendingene. Ganske utrolig for en nordboer.

Han som skal "overta" etter oss kom for noen dager siden. Det er bra at det blir kontinuitet i arbeidet. Vi lærer han opp så godt som vi kan. I dag har han hatt sin første tur som sjåfør til Jerusalem - der vi skulle på posten for å levere noen pakker. Pakke-seansen tok ca tre timer, inkludert flytting fra det ene postkontoret til det andre, finne lovlig parkering og få båret de store kartongene inn på posten der det var ca 300 mennesker i diverse køer. Postmannen var en ung og tolmodig kar som ikke mistet fatningen i en tilsynelatende kaotisk arbeidssituasjon. Etterpå var vi først og sjekket om huset i Silwan fortsatt stod. Etterpå var vi i Gravkirken, virkelig et vakkert og monumentalt bygg.
Gamlebyen er veldig fasinerende.

Nå er det blitt  kaldt. I dag tidlig var det rim på bakken, og det har kommet litt regn i det siste. Det har resultert i at grønne spirer og små blomster kommer opp. Nå planter de blomkål her hos oss, den skal høstes i februar. Store areal er pløyd, i ørkenen sør i Hebron blir det meste av jorden, som for oss ser ut som sand, pløyd med esel. Det ville være en tolmodighetsprøve av dimensjoner for oss som alltid har det travelt. Der dyrkes det hvete. det virket helt usannsynlig første gangen vi var der - ikke et grønt strå den gangen.

                                   

"They really are patient"

En fransk deltaker i en gruppe, fra en katolsk organisasjon kom med dette hjertesukket etter å ha vært på vår  ”bosettingstur”. På en bosettingstur kjører vi rundt og viser bosettingene fra forskjellige steder i byen. Byen er omringet av fem bosettinger som stadig kryper nærmere. På disse turene kommer vi ikke inn i bosettingene, de er inngjerdte og inngangene er bevoktet av tungt bevæpnete soldater 24 timer i døgnet. Hittil har vi ikke vært i nærkontakt med noen settlere, men de som ”passer på bosetterne”, soldatene, har vi rundt oss overalt. Soldatenes oppgave her er å beskytte settlerne, ingen andre. Bosetterne kan gjøre hva de vil.

Demonstranter i Yatta, forlater olivenlunden sin etter å har blitt stoppet av hæren 

Dersom de vil ta mer land, brenner de ned, eventuelt river opp oliventrær og vinstokker, tilkaller hæren for beskyttelse og raserer avlinger. Soldatene i fullt feltutstyr står og ser på og ”verner” dem mot ubevæpnete bønder som ønsker å beskytte avlingene sine og eiendommen sin! En del av taktikken som brukes i denne prosessen er at først blir avlinger ødelagt og du får beskjed om at dette er militært område, så får du ikke jobbe på jorda fordi hver gang du prøver blir du jagd bort. Når jorda har ligget ”brakk” et års tid sier bosettenre:”Denne jorden er det ingen som bruker, den tar vi.” På denne måten kan de hele tiden utvide arealet sitt. Der det er gjerde flyttes dette lenger og lenger inn på andre folks eiendom. En av bosettingene nekter å sette opp  gjerde i det hele tatt siden det gjør det enklere å ta land.

 

Nå, hva sier dere grunneigere hjemme i  Norge. Fine greier dette, eller hva?

Siden jeg selv er grunneier og oppvokst på landsbygda gjør dette kanskje spesielt inntrykk. 

Dere burde komme og se selv. Dere kan  gå inn og se på  sidene til http://www.palestinesolidarityproject.org og se på filmene og sakene der, samt på linker til for eksempel til You Tube. Det er nok å ta av.
 

Hebron, gata sperret, de utvalgte på utsiden, huset til høyre okkupert som buffer til en israelsk bosetting midt i gamlebyen, soldater på husteket. bildet er tatt fra barnehagen til vår venn.

Eller dere som bor i byen. Hva ville dere sagt om noen kom og kastet dere ut av leiligheten eller leiegården deres fordi utkasterne ønsker å ha deres leilighet? Kanskje myndighetene ikke engang vil ha huset, bare kjøre inn en bulldozer og ødelegge det fordi: ” De som bor der ” hadde ikke løyve, eller skjøte”. De dokumentene de har blir erklaært ugyldige. Forskjellige lovverk blir benyttet, alt etter som. Lovverk fra tiden under det Ottomanske riket benyttes side om side med israelsk lovgivning, dersom lovene ikke passer lages en ny.

De menneskene som bor der og eier det , har bodd der i generasjoner, men det holder ikke dersom okkupanten ønsker å ta det. Dere som har levd en stund, kan  kanskje huske en tid i vårt land da folk var prisgitt en okkupasjonsmakt? Men jeg tror jeg med sikkerhet kan si at den herværende okkupanten har et langt mer finmasket system for kontinuerlig overvåkning. På de mest utrolige og utspekulerte måter blir den palestinske befolkningen ydmyket, krenket og undertrykt, fratatt fundamentale - og for oss selvfølgelige retter - og til stadighet utsatt for uberegnelige, vilkårlige og straffende tiltak.

Mannen som er sitert ovenfor sa også: ”We would have reacted much more”. Nå har palestinerne prøvd å reagere på forskjellig vis i over 60 - seksti – år. Hva er kommet ut av det? De har mistet  land, vann og andre ressurser, folk er tvunget i eksil, flyktninger har bodd i leire i flere generasjoner, etc, etc.  

Hva har verdenssamfunnet mobilisert for den palestinske befolkningen.? Når man ser hvor raskt ute enkelte stater, allianser eller organisasjoner er  med ”støtte”  til foreskjellige regimer og ”revolusjoner”, må en spørre seg hva det kan ha seg at palestinernes sak er mer eller mindre glemt.

Kan det ha noe å gjøre med naturressurser, kontroll over landområder, alliansepolitikk, penger eller lignende....? 

Frykt for okkupanten holder mange bort fra å delta i fredelige demonstrasjoner eller annet engasjement. Den verste måten å ramme en familie på, er å ta barna.  

Her tok de faren, barna,  den ene døv, venter hele tiden på at far skal komme hjem (se egen sak) 

Slik stoppes aktivister. De vet at barna kan bli tatt. Dette skaper store problemer i familien. Yngre søsken er vettskremte, sengevating, søvnløshet og traumer er vanlige fenomen blant palestinske barn. De som blir fengslet mister skolegang det får selvfølgelig konsekvenser for resten av livet å ha vært arrestert.

Nå er olivenhøsten i gang alle deltar i denne begivenheten.

Livet må gå sin gang. Folk her er tross alle hindringer utrolig positive, gjestfrie og inkluderende. Nå er det sesong for olivenhøsting. Det er mange ritualer og tradisjoner knyttet til olivendyrking, og hele familien deltar. Vi har vært med og sett på prosessen helt fram til oljen er ferdig, og vi har til og med fått smake på den særdeles ettertraktete Sorif oljen.


Nå har vi besøk fra Norge og vi skal vise dem rundt og hygge oss.

Sorger og gleder på Vestbredden

Huset ligger i ruiner. Hvilken framtid?

Tiden flyr.
Her skjer det stadig uvirkelige og heldigvis også mer vanlige ting.
Det her vært mange besøkende her som har fått innblikk i de problemene bøndene og andre her må slite med på grunn av den israelske okkupasjonen.
Forrige uke var det ganske rolig, men
denne uken har det vært mange arrestasjoner av unge menn nattestid, ødeleggelser av hjem og tåregass i gata.

Utsikt over landområdene der den nye vegen skal gå.

I området her er det planlagt en ny veg bare for israelere som skal binde sammen de ulovlige bosettingene. Denne traseén kommer til å ta ytterligere 800 nye mål av landområdene til bøndene her.

Det er lagt ut flere filmer om dette og andre saker på sidene til PSP og Center 4 Freedom and Justice og også på You Tube.

Innimellom alle de trasige tingene er det mange positive og hyggelige møter med mennesker og gode opplevelser.
I dag har vi vært i bryllup og danset, stor stas. Lørdag var vi i Jerusalem og sendte pakker med bestilte broderi og souvenirer.
Trafikken her er en utfordring. De fleste kjører ganske mye fortere enn det vi ville sette pris på hjemme, men så langt har buss-sjåføren klart seg bra. Jeg må kjøre når vi skal ut på veier bare for israelere! Da må palestinerne sitte ved siden av. Vi er heldige som har tilgang på bil som er israelsk registrert, da kommer vi fram overalt.

 

Palestina i FN, druehøsting

Forrige uke var det mange demonstrasjoner til støtte for Abbas sin tale i FN. Det har sikkert de fleste fått med seg. Da er det bare å fortsette å jobbe for at palestinerne blir hørt. Interesserte kan gå inn på hjemmesidene til PSP  (Palestine Solidarity Project) for å se på video fra Hebron 21.09.11. Forrige uke var det ingen "vanlige" jord-demonstrasjoner rundt her.


Vi har hjulpet til med innhøsting av druer i områdene i nærheten av de illegale bosetningene. Det har ikke vært konfrontasjoner de gangene vi har vi vært ute på jordene.
Det er mange rundt her som vil lære litt engelsk, så gruppene våre har mange nivå.
På søndag var vi en tur til Dødehavet og badet i saltlaken - noen prøvde gytjebad også.
Unggutten som jeg skrev om sist ble løslatt et par dager senere sammen med en av de andre, tredjemannsitter ennå.
Vi overvar et "rettsmøte" i Orfa fengselet i anledning saken til skolelæreren fra Hebron. Dere som er jurister eller har tenkt å bli det hadde nok blitt imponert!
Det skjer stadig ting, men folk har en utrolig evne til å glede seg over små ting. Familien er veldig viktig- især barna - folk prøver å leve så "normalt" som mulig. Dette til tross for helkontinuerlig overvåkning av tungt bevæpnede soldater ved inngangen til byen. Inngangen til byen kan når som helst bli stengt, det skjer plutselige raid, tilfeldige arrestasjoner, kutting av vannforsyning etc.
Gjestfriheten og vennligheten er slående for oss nordboere.

Druehøsting en tidlig morgen.

Her er det mye flotte "bunader" , de ulike landsbyene har forskjellige mønster. 

En ”vanlig” uke i de okkuperte områdene på Vestbredden

Det er vanskelig å fatte.

Denne uken,  som er en av de vanlige, har folk her blitt utsatt for krenkelser vi bare har hørt om fra de som har levd før oss i vårt eget land - og dette er bare de tilfellene vi vet om.

Søndag morgen ble tre gutter i alderen 16 -19 år tatt. De militære kom om natten. De  raidet tre forskjellige hus, støttet av et stort antall militærjeeper. Vi har besøkt familien til den ene. En sterk opplevelse. Faren fortalte at de kom 02:30 og omringet huset. Tre av guttene i familien sov i yttergangen, uten dører og vinduer. Soldatene stilte opp alle mannlige medlemmer og ”valgte” ut han de skulle ta, han ble ferdig med videregående i vår, det betyr at han ikke vil kunne gå på skole dette semesteret og kanskje ikke hele året. Han ville gjerne begynne på universitetet, men det fins ikke penger. Familien er svært fattige. Likevel ble det satt fram cola til gjestene og til familien så langt det rakk, noen fikk ingenting. På spørsmål om hvorfor han ble tatt hadde soldatene ingen grunn, de skulle bare sjekke han! Nå har det gått fem dager, han har ikke hatt kontakt med familien, han er overført fra interneringssenteret  i bosettingen Gush Etzion til det beryktede fengslet Orfa mellom Jerusalem og Ramallah.  Det er ordnet med advokat gjennom en frivillig organisasjon. Familien har ikke midler til advokat.

Mandag morgen før soloppgang kuttet bosetterne av alle vinstokkene på jordet til en av bøndene her, et område på to tre mål. De kuttet stokkene helt nede ved bakken slik at resten henger i løse luften i oppbindingen og visner. All innsats forgjeves, en viktig del av livagrunnlaget revet bort og i tillegg  usikkerheten de hele tiden må leve med: 

”Hva blir det neste?” ” Hvem blir den neste?

Vi så det samme i Hebron inne i gamlebyen der bosetterne har etablert seg på stjålet grunn. En av de som fortsatt klarer å hold stand blir hele tiden trakassert av bosetterne som har bygd en blokk like over huset hans. De har kuttet alle vinstokkene på samme måte, bare høyere oppe på stammen. Dette var vinstokker som  har vært der lenge og har dannet tak over gårdsplassen. I tillegg har bosetterne spredd plantegift på vegetasjonen, knust vinduene, skutt mot hovedinngangen og skadet medlemmer av familien. En av guttene på 9 år  er på sykehus i Jordan for kjevebrudd etter at en bosetter presset en stein inn i munnen hans. Konen i huset har mistet to barn i siste måned av svangerskapet etc. Den som tror at dette bare er propaganda bør komme hit og se selv. Gå inn på YouTube og se ”In the Spider´s Web” eller kjøp dvdén, så kan vi snakkes.

Vinstokkene er kuttet av bosettere i Hebron

To hus i byen ble jevnet med jorden av israelske bulldosere for et par dager siden. Det er bare en haug med stein tilbake. Det er også planer om å rive en skole i flyktningleiren her i nærheten en av de nærmeste dagene for å gjøre plass til en ny ulovlig bosetting. Planene foreligger fra israelske innenriksmyndigheter. Disse planene demonsterete skoleelever  mot i dag. Skoleelevenes fredelige demonstrasjonen ble angrepet av soldateer med lydbomber og tåregass. 

Dette er  bare noen av de fornedrelsene og overgrepene som skjer overalt i de okkuperte områdene. Det er på høy tid at Palestina blir en virkelig del av FN systemet. Her  i de okkuperte områdene er slagordet: Palestine the 194 State” !

Støtt det!!

En avsperret trapp til en palestinsk jenteskole. Det gir bare en mulighet for å komme til skolen. På skoleveien blir   elevene trakassert av bosettere i Hebron.

Palestinere til venstre, israelere til høyre. Vi kan gå der vi vil siden vi ikke er borgere  på et okkupert område.

Omsider et livstegn fra Midtøsten

Utsikt

Er innstallert i denne vakre byen som er omgitt av israelske bosettinger. I denne byen er 120 barn og unge under 18 år i løpet av siste år arrestert for å delta i demonstrasjoner mot bosettingenes konfiskering av land og okkupasjonen generelt. Den dagen vi kom ble en gruppe bønder som solgte varene sine ved hovedveien fratatt all frukten, plommer og druer, og jagd bort av soldatene. Vanskelig å begripe for oss som holder eiendomsretten og menneskerettene så høyt. I dag er det  fredag og mange steder demonstrasjoner, med et utrolig oppbud av soldater og militære kjøretøy mot ubevæpnete og fredelige demonstranter som prøver å komme til jordene sine som er tatt av bosettere.
  

Aasta og Siri på trappa

Bosetternes gjerde