"They really are patient"

En fransk deltaker i en gruppe, fra en katolsk organisasjon kom med dette hjertesukket etter å ha vært på vår  ”bosettingstur”. På en bosettingstur kjører vi rundt og viser bosettingene fra forskjellige steder i byen. Byen er omringet av fem bosettinger som stadig kryper nærmere. På disse turene kommer vi ikke inn i bosettingene, de er inngjerdte og inngangene er bevoktet av tungt bevæpnete soldater 24 timer i døgnet. Hittil har vi ikke vært i nærkontakt med noen settlere, men de som ”passer på bosetterne”, soldatene, har vi rundt oss overalt. Soldatenes oppgave her er å beskytte settlerne, ingen andre. Bosetterne kan gjøre hva de vil.

Demonstranter i Yatta, forlater olivenlunden sin etter å har blitt stoppet av hæren 

Dersom de vil ta mer land, brenner de ned, eventuelt river opp oliventrær og vinstokker, tilkaller hæren for beskyttelse og raserer avlinger. Soldatene i fullt feltutstyr står og ser på og ”verner” dem mot ubevæpnete bønder som ønsker å beskytte avlingene sine og eiendommen sin! En del av taktikken som brukes i denne prosessen er at først blir avlinger ødelagt og du får beskjed om at dette er militært område, så får du ikke jobbe på jorda fordi hver gang du prøver blir du jagd bort. Når jorda har ligget ”brakk” et års tid sier bosettenre:”Denne jorden er det ingen som bruker, den tar vi.” På denne måten kan de hele tiden utvide arealet sitt. Der det er gjerde flyttes dette lenger og lenger inn på andre folks eiendom. En av bosettingene nekter å sette opp  gjerde i det hele tatt siden det gjør det enklere å ta land.

 

Nå, hva sier dere grunneigere hjemme i  Norge. Fine greier dette, eller hva?

Siden jeg selv er grunneier og oppvokst på landsbygda gjør dette kanskje spesielt inntrykk. 

Dere burde komme og se selv. Dere kan  gå inn og se på  sidene til http://www.palestinesolidarityproject.org og se på filmene og sakene der, samt på linker til for eksempel til You Tube. Det er nok å ta av.
 

Hebron, gata sperret, de utvalgte på utsiden, huset til høyre okkupert som buffer til en israelsk bosetting midt i gamlebyen, soldater på husteket. bildet er tatt fra barnehagen til vår venn.

Eller dere som bor i byen. Hva ville dere sagt om noen kom og kastet dere ut av leiligheten eller leiegården deres fordi utkasterne ønsker å ha deres leilighet? Kanskje myndighetene ikke engang vil ha huset, bare kjøre inn en bulldozer og ødelegge det fordi: ” De som bor der ” hadde ikke løyve, eller skjøte”. De dokumentene de har blir erklaært ugyldige. Forskjellige lovverk blir benyttet, alt etter som. Lovverk fra tiden under det Ottomanske riket benyttes side om side med israelsk lovgivning, dersom lovene ikke passer lages en ny.

De menneskene som bor der og eier det , har bodd der i generasjoner, men det holder ikke dersom okkupanten ønsker å ta det. Dere som har levd en stund, kan  kanskje huske en tid i vårt land da folk var prisgitt en okkupasjonsmakt? Men jeg tror jeg med sikkerhet kan si at den herværende okkupanten har et langt mer finmasket system for kontinuerlig overvåkning. På de mest utrolige og utspekulerte måter blir den palestinske befolkningen ydmyket, krenket og undertrykt, fratatt fundamentale - og for oss selvfølgelige retter - og til stadighet utsatt for uberegnelige, vilkårlige og straffende tiltak.

Mannen som er sitert ovenfor sa også: ”We would have reacted much more”. Nå har palestinerne prøvd å reagere på forskjellig vis i over 60 - seksti – år. Hva er kommet ut av det? De har mistet  land, vann og andre ressurser, folk er tvunget i eksil, flyktninger har bodd i leire i flere generasjoner, etc, etc.  

Hva har verdenssamfunnet mobilisert for den palestinske befolkningen.? Når man ser hvor raskt ute enkelte stater, allianser eller organisasjoner er  med ”støtte”  til foreskjellige regimer og ”revolusjoner”, må en spørre seg hva det kan ha seg at palestinernes sak er mer eller mindre glemt.

Kan det ha noe å gjøre med naturressurser, kontroll over landområder, alliansepolitikk, penger eller lignende....? 

Frykt for okkupanten holder mange bort fra å delta i fredelige demonstrasjoner eller annet engasjement. Den verste måten å ramme en familie på, er å ta barna.  

Her tok de faren, barna,  den ene døv, venter hele tiden på at far skal komme hjem (se egen sak) 

Slik stoppes aktivister. De vet at barna kan bli tatt. Dette skaper store problemer i familien. Yngre søsken er vettskremte, sengevating, søvnløshet og traumer er vanlige fenomen blant palestinske barn. De som blir fengslet mister skolegang det får selvfølgelig konsekvenser for resten av livet å ha vært arrestert.

Nå er olivenhøsten i gang alle deltar i denne begivenheten.

Livet må gå sin gang. Folk her er tross alle hindringer utrolig positive, gjestfrie og inkluderende. Nå er det sesong for olivenhøsting. Det er mange ritualer og tradisjoner knyttet til olivendyrking, og hele familien deltar. Vi har vært med og sett på prosessen helt fram til oljen er ferdig, og vi har til og med fått smake på den særdeles ettertraktete Sorif oljen.


Nå har vi besøk fra Norge og vi skal vise dem rundt og hygge oss.

Sorger og gleder på Vestbredden

Huset ligger i ruiner. Hvilken framtid?

Tiden flyr.
Her skjer det stadig uvirkelige og heldigvis også mer vanlige ting.
Det her vært mange besøkende her som har fått innblikk i de problemene bøndene og andre her må slite med på grunn av den israelske okkupasjonen.
Forrige uke var det ganske rolig, men
denne uken har det vært mange arrestasjoner av unge menn nattestid, ødeleggelser av hjem og tåregass i gata.

Utsikt over landområdene der den nye vegen skal gå.

I området her er det planlagt en ny veg bare for israelere som skal binde sammen de ulovlige bosettingene. Denne traseén kommer til å ta ytterligere 800 nye mål av landområdene til bøndene her.

Det er lagt ut flere filmer om dette og andre saker på sidene til PSP og Center 4 Freedom and Justice og også på You Tube.

Innimellom alle de trasige tingene er det mange positive og hyggelige møter med mennesker og gode opplevelser.
I dag har vi vært i bryllup og danset, stor stas. Lørdag var vi i Jerusalem og sendte pakker med bestilte broderi og souvenirer.
Trafikken her er en utfordring. De fleste kjører ganske mye fortere enn det vi ville sette pris på hjemme, men så langt har buss-sjåføren klart seg bra. Jeg må kjøre når vi skal ut på veier bare for israelere! Da må palestinerne sitte ved siden av. Vi er heldige som har tilgang på bil som er israelsk registrert, da kommer vi fram overalt.